Kapittel 5

Lucian og kirken i Syria

 Lucian var virkelig en lærd mann. Hans arbeide med teksten i det  gamle testamentet, som han korrigerte ut fra den originale  hebraiske tekst, ble raskt berømt. Han var en lærd i hebraisk, og hans utgave ble tatt i bruk av flertallet av kirkene i Syria og Lille-Asia. Han engasjerte seg også med det nye testamentet. Hans utleggelse av skriften (exegese) var svært forskjellig fra Origen. I Antiokia var allegorisk tolkning ikke populært. [1]

Vi har sett på viktigheten av Syria i å bevare det originale fundamentet til den sanne kirken, og nå retter vi oppmerksomheten mot Lucian (c 250-312 e.Kr). Han ble født mellom Syrias fjell, og var bestemt til å utøve en dominerende innflytelse på menneskenes tanker gjennom århundrer.  Han var en begavet mann med en usedvanlig evne til å skille rett fra galt, en evne Den Hellige Ånd brukte til å forstørre og styrke det fundamentet apostlene hadde lagt. I mange år hadde ødeleggende lære mer dødelig for den tidlige kristendommen enn giften av slanger, vunnet frem.   Lucian fikk kallet å gå mot denne læren, og selv om han ikke lyktes i fullstendig å fjerne den, lyktes han ikke desto mindre i å bygge et trygt hvilested for alle.

Lucian kan gjerne bli sammenlignet med grunnleggerne av den Amerikanske republikken.

Forfatterne av den amerikanske uavhengighettserklæringen og den delen av grunnloven som kalles ”Bill of Rights” gav nasjonen skrevne dokumenter til å bygge en nasjon på.  På samme måte gjorde Lucian på den tid da manuskriptrot truet med å lage kaos, forsvarte og bevarte og overleverte han til senere generasjoner den sanne teksten til Den hellige skrift. Han etterlot seg også et teologisk mesterstykke til evangelisk troende. Han stimulerte og styrket riktig kirke-organisering og evangeliseringsmetoder. Selv om hans motstandere har sett til at det ikke mye av historien om han har blitt bevart, kan de ikke røve fra han hans store arbeide.

Lucian ble født i Antiokia, et senter for Gresk liv og kultur. I hans dager regjerte Roma alene. Det var ingen mer kraftfull metropol enn Antiokia. I utkanten lå den glamorøse Daphnes park, opphøyet over alle andre parker. I den kunne forlystelsessøkende finne mange gleder, fra de mest lukseriøse og sensible, til de høyeste utførelser av klassisk kunst. I hans ungdom så Lucian ofte på disse senene av luksuriøs dårskap, mens hans edle hjerte vendte seg mot de i komplett overgivelse til hans Herrre. Han kunne spasere østover et par mil til disse nydelige byer og landsbyer, hvis ruiner har blitt beskrevet i de foregående kapitler. På denne tiden var de blomstrende hjem til en lærd, overgitt kristendom som klynget seg nært til den tidlige enkelhet i evangeliet og nektet å ta til seg den ubibelske læren og skikkene fra hedenskapet som fant innpass i flere grener av den kristne kirke. De tidlige årene til Lucian var år med stor kontrast. Han skjønte tidlige at det var to bevegelser som formet seg i kristendommen, en løsaktig i lære og i innvevd i hedenskapet, en annen basert på de dype fundamentene i kristen tro.

 

HANS BARNDOM OG UNGDOM

I tidlig barndom skjedde en hendelse som åpnet øynene hans for skjørheten til keiserrikene. Perserne, som ble drevet av fanatismen til Mitraismen, hadde gjort dem selv til herrer over det nære Østen, og skapte et rike som skulle være den fryktede motstanderen til Roma i fem århundrer. Da Lucian var omkring ti år gammel, hadde den persiske monarken, Shapur (Sapro) I, suksessfulle krigertokter mot vesten, og erobret byen Antiokia og tok den romerske keiseren til fange. [2]     Naturlig nok tok han mange fanger fra de forskjellige regionene, blant dem syriske kristne som arbeidet for å evangelisere Persia. Antiokia lå på grensen mellom Romerriket og Persia, og ble begjært av de begge rikene. Antiokia hadde en ledende posisjon og ut fra denne kunne Lucians arbeide utøve sin innflytelse i øst og vest gjennom de påfølgende århundrer.

Snart ble ledelsen av den romerske verden overtatt av en energisk soldat, Aurelian, som satte fore å reparere skadene det keiserlige system pådro seg under de svakere forgjengerne. På denne tiden var en viss Paul, født i Samosata, biskop i Antiokia og hadde brakt mot seg vreden til kirken i Roma og Alexandria på grunn av deres lære.  Paul ble beskyld for å tro en læresetning omkring guddommeligheten til Kristus som i øynene på biskopene i Roma og Alexandria var vranglære. Nå hørte for første gang Lucian tordenskrallene av den kampen som stod om vår Herres posisjon som Sønn som skulle fortsette og etter det første og mest berømte generelle kirkemøte i Nikea i 325.

Hvor vanskelig og farlig situasjonen var for Lucian kan en raskt se. Kirkene i Roma og Alexandria hadde gått i allianse. Alexandria hadde allerede i to århundrer før Kristus vært den virkelige hovedstaden for de jødene som leflet med hedenskapet. Kirken i Alexandria levde i denne atmosfæren. Byen Roma hadde i syv århundrer vært, og skulle i enda noe tid være, verdenshovedstaden for hedenskapet. Dette miljøet påvirket kirken i Roma i stor grad. Lucian vokste opp i kirken i Judea. Her fant en det guddommelige mønster for troende. Lucian grunnla en skole i Antiokia som kjempet for å motarbeide den farlige kirkelige alliansen mellom Roma og Alexandria. Hvor bitter denne situasjonen ble, og hvordan den til slutt splittet Vesten og Østen blir klargjort av de fire følgende fakta:

Først, de originale grunnleggerne av det kirkelige universitet i Alexandria kjempet for å opphøye tradisjonen. Justin Martyr hadde så tidlig som i 150 e.Kr stått for dette. [3] Han var den åndelige faren til Tatian, som på sin side, etter all sannsynlighet, en lærer forl Clement.  For det andre, Clement, den mest berømte i staben ved Alexandria skolen, og også en lærer for Origen, skrøt av at han ikke ville lære Kristendommen med mindre den ble blandet med hedensk filosofi. [4] .  For det tredje, Viktor I, biskop i Roma, gikk inngikk en pakt med Clement omkring år 190 for å arbeide omkring Middelhavet for å sikre støtte for å gjøre søndagen til den dominerende dag for tilbedelse i kirken. [5] Søndagen var allerede en dag som ble opphøyet blant hedningene, det var den dagen de tilbad solen. Likevel, Roma og Alexandria viste godt at de fleste kirkene ut i hele verden helligholdt lørdagen som Sabbaten i det fjerde budet. [6]

For det fjerde, da Viktor I  i opphøyd toneleie forkynte ekskommunikasjonen [utestengelse] av alle kirkene i Østen som ikke sammen med han ville gjøre at påsken [eng: Easter] alltid kom på søndag, støttet Alexandria denne første utøvelsen av åndelig tyranni fra biskopen i Roma. Lucian motsatte seg Alexandrias politikk, og for dette ble han hatet bittert og hans navn holdt i bakgrunnen.

I kirkestriden omkring Paul fra Samosam, holdt Lucian avstand fra begge sidene. Da det så ut til at ingen av sidene ville vinne, ble det anket til den hedenske keiseren Aurelian. Det partiet som ble ledet av biskopene i Roma og Aleksandria kunne gjerne bøye sine hoder i skam over at bistand fra en hedensk keiser ble invitert for å avgjøre motsetningene omkring Guds guddommelige Sønn. Det virkelig oppsiktsvekkende var at keiseren nektet å dømme i dette og kommanderte i år 270 e.Kr at saken skulle bli avgjort av biskopene i Italia og Roma. [7] I det å henvise denne sak til biskopene i hovedstaden og hans kollegaer, ble det antatt at de var ansvarlige for hele den kristne kirke. Dette kom som en anerkjennelse fra den hedenske stat til paven Felix. Det kunne lett bli brukt til å støtte den antatte overhøyhet til Peter.

Det som må ha opprørt Lucians sinn, som på denne tiden var omkring 25 år gammel, var de filosofiske betraktninger biskopen av Roma hadde om guddommen.  Om de kristne etter kirkemøtet i Nikea, hvor Romas påvirkning var dominerende, skrev historikeren Edvard Gibbon følgende: ”De var mer ivrige i å utforske naturen til, enn å etterleve lovene til deres grunnlegger.” [8]

Da ingen skriftlige kilder har blitt funnet på at Lucian var en deltager i denne stridigheten, anerkjenner senere historikere at de ikke kan beskylde han for splittende virksomhet eller ustabilitet.  En må lese hele det grundige forsvaret for denne gudelige mannen av George Bishop Bull for å vite de feilene Lucian motsatte seg og de glitrende læresetningene han underviste. [9]   Det er ingen nedtegnelser av anklager for kjetterskap, offisielt eller innen kirken, oppsatt mot han fra hans samtidige.

I hans tidlige ungdom, ble Lucian kalt til å motsette seg oppveksten og spredningen av to perverterte typer av kristendom; Manicheismen og gnostisismen.

 

VRANGLÆRE IMØTEGÅTT AV LUCIAN

Manikeismen neglisjerte det første kapitlet i første mosebok og avviste skapelsen og en mirakel-utførende Gud ved å forlangte sølibat av sine ledere og å tilbe solen som det øverste tilholdsstedet for det guddommelige. [10]   Da den var oppfylt av det gamle Persiske hatet mot Det gamle testamentet latterliggjorde den sabbaten i det fjerde budet og opphøyet søndagen. [11] Dette fanatiske mørket, med sine egne forfalskede skrifter, kom over Syria som en tåke. Lucian svekket deres angrep med hans uimotståelige forsvar for Skriften og dens lære.

Han ble så oppildnet da han i den primitive kirken møtte en invasjon av forkledd helte-dyrkelse. Gnostisismen spiste seg inn i de deler av kirken som var i kompromi med hedenskapet. Vreden fra pave-partiet rammet han fordi han nektet å delta i den tvilsomme bevegelsen som på ugyldig grunnlag skulle opphøye biskopen i Rom som øverste leder i kirka. Mer enn hundre år tidligere hadde det dukket opp en betydelig mengde forførende tekster som gav en opphøyet stilling til Peter. I disse oppdiktede historiene ble den gode apostelen brakt til Roma, og med ham også magikeren Simon, som han tidligere hadde irettesatt. Simon skulle være i besittelse av overnaturlige krefter. I disse uærlige fablene fortelles det at Peter fulgte Simon og tilbakeviste hans vranglære og hans overnaturlige bragder. Til slutt ødela han denne falske etterfølgeren av troen i et mektig mirakel. Disse fabuløse bragdene til Peter ble ytterligere oppblåst i utlandet.

”De apokryfe tekstenes beretninger… om Peters gjerninger i Roma bevegde seg straks forbi alle grenser for nøktern troverdighet. Det kan ha vært skult et snev av fakta bak fantasien, men fabel-historien overgår og forstyrrer faktene så mye at det er håpløst nå å forsøke å skille det ene fra det andre.  Uansett, denne litteraturen kan ikke bli oversett av de søm ønsker å forstå veksten i pavekirkens prestisje.  Konseptene som bygde på denne historien, og utdrag lånt fra den, ble på den tiden akseptert av de fleste innflytelsesrike skribenter i Romersk kristendom. Dette var tilfelle selv blant slike som Eusebius eller Jerome, som  innså at litteraturen i helhet var et vev av falskheter. Spesielt denne personen, Simon Magus, som en gang ble plassert i Roma, kunne aldri helt drives ut derifra. En kunner heller ikke ta fra Peter det å være kjent som den første seiersherren over hedenskapet slik som det ble personifiser i Simon. Faktisk er det vanskelig å navngi én enkelt av kirkefedrene i det tredje århundre som ikke nå og imellom kommer innom denne berømte historien. Ambrose, Jerome, Augusting og andre…. ingen av dem kunne fri seg selv helt fra det inntrykket den gjorde på dem. [12]

Lucian aksepterte aldri slike tvilsomme historier. Han protesterte mot de som heiet frem slike skandaløse påstander. Men etter som de ble mer og mer bestemte i å støtte disse falske historiene, og på den måten hjalp til å gjøre biskopen i Roma til ”vikaren til Guds Sønn”, jo mer fiendtlige ble de mot Lucian.

LUCIANS GAVE I DET EKTE NYE TESTAMENTET

De protestantiske kirkesamfunnene bygger på det manuskriptet av det greske Nye Testamentet som noen ganger kalles ”Textus Receptus” eller Den mottatte tekst. Det er fra dette greske nytestamentet apostlenes greske skrifter har blitt oversatt til engelsk, tysk, nederlansk og andre språk. Gjennom den mørke middelalderen var den Den mottatte teksten (Textus Receptus) praktisk talt ukjent utenfor den greske kirken. Den ble gjenopprettet til den kristne kirke av den store, boklærde, Erasmus.  Det er alt i alt for lite kjent at den virkelige redaktør bak Textus Receptus var Lucian. Ingen av Lucians fiender unnlater å gi ham æren for dette arbeidet. Verken Lucian eller Erasmus, men altså apostlene, skrev det greske nytestamentet. Likevel, Lucians dager var en tid med stort frafall. Løgner og falskheter ble brukt systematisk i forsøk på å undergrave både bibelens manuskripter og Bibelens lære. Origen, fra skolen i Alexandria, gjorde sine mange bibelutgaver og bibelkommentarer til sikre tilholdssteder for alle falskheter og feil, og ødela dem med filosofiske spekulasjoner innført med list og løgn. [13] Lucians ubestridte suksess i å bekrefte, sikre og videreføre de guddommelige inspirerte skriftene etterlot en arv som alle generasjoner bør være takknemlige for.

Fordreininger av de Hellige Skrifter blomstret. [14] Det var minst åtti vranglærende sekter som alle kjempet om makten. [15] Hver enkelt tok seg den frihet å fjerne eller legge til sider til bibelmanuskriptene. [16]

Tenk på hvor mesterlig Lucians samling av bevis må ha vært som identifiserte og beskyttet skriftene overgitt til kirken av apostlene. Fra den dag til nå er Textus Receptus (Den mottatte teksten) og de Nytestamentene som er oversatt fra den fremst og ledende blant alle bibler som er i bruk.

 

AVVISNING AV FALSKE BØKER I DET GAMLE TESTAMENTET

Lucian sertifiserte ikke bare Det Nye Testamentet, men han brukte år i strevsomt arbeide på Det Gamle Testamentet. [17] Da det greske språk var det vanligste tungemål for publisering av ledende verker i den siviliserte verden, oversatte han de Hebraiske Skriftene til gresk. Han gjorde dette så godt at selv Jerome, hans bittre motstander, måtte innrømme at Lucians oversettelse av Det Gamle Testamentet holdt stand i hovedstaden Konstantinopel og i det meste av det Nære Østen. [18]

Jerome gikk også inn i det samme feltet og oversatte Den Hebraiske Bibel, ikke bare til gresk, men til latin. Da de to oversettelsene av Den Hebraiske Bibel dukket opp, var det en markert forskjell mellom Lucians versjon og den til Jerome. Til Jeromes Latinske utgave var det lagt til syv merkelige bøker kalt Apokryfene, som senere den protestantiske verden har avvist konsekvent. Alt ansvaret for dette kan ikke bli lagt på Jerome, for han trodde ikke på disse syv falske bøkene. Augustine, som i enda større grad enn Jerome er kjent som pavekirkens far, støttet opp om Apokryfene. [19] Jerome hadde fått oppdraget å publisere oversettelsen av biskopen i Roma. Han fikk rikelig betalt av sin oppdragsgiver og paven tok den friheten å legge til de syv falske bøkene, apokryfene, til den latinske utgaven av Jeromes Gamle Testamente. Senere erklærte pavekirken at dette var Den Romersk Katolske Kirkes autoriserte bibel.

På dette viset ble Lucian på mange måter en velsignelse for de kirkene som i senere år omtalte Romerkirken som ”en nykommer” de måtte stå imot mens de holdt fast ved apostlenes tro og lære.

 

AVSLØRINGEN AV DE ALLEGORISERENDE TEOLOGER

Clement (194 e.Kr) og Origen (230 e.Kr), begge fra den metafysiske skolen i Alexandria, begav seg  i tiden rett før Lucian, inn i  et spennende og forbløffende system av metoder for å allegorisere (forstå billedlig) Bibelen. De forkynte overhøyheten til biskopen i Roma og hevdet det ikke var noen frelse utenfor kirken. Clemet gjorde seg populær blant folkemassene ved å gå inn for sammenblanding av kristendommen og hedenskapet, og soltilbedelse med Rettferdihetens Sol. John Mosheims skriver om dette på følgende måte:

”Han [Clement] selv forteller tydelig i hans verk Stromata, at han ikke vil gi kristendommen videre ren og ublandet, men ”sammen med, eller rettere sagt, innviklet i og gjemt i filosofiens begreper”   …. Grekernes filosofi.” [20]

Mens Clement, sammen med Pantaenus, mikset kristendommen med hedenskapet i Alexandria, grunnla Lucian en skole for syrisk teologi i Antiokia. Den store forskjellem mellom hans lære og den til  Nord-Afrikas allegoriserende teologer, beskriver Dr. Williston Walker på dette viset:

”Antiokia i denne perioden forbindes med grunnleggelsen av teologiskolen til Lucian. Om Lucian kjenner vi få biografiske detaljer bortsett fra at han var en forstander som ble verdsatt av de i Antiokia som gikk i mot og overvant Paul fra Samosata, at han lærte der fra omkring år 275 til 303, og døde en martyrs død i år 312. … Like som Origen, opptok han seg med tekstarbeide og tolkningsarbeide på Skriftene, men hadde lite til overs for de allegoriske metodene til den Alexandrias Origen.  Et enklere, mer grammatisk og historisk metode i behandlingen av tekst og doktriner karakteriserte hans lære. [21]

 

Det var en avgjørende periode i kirkehistorien den tiden da Clement, Origen og Tertullian arbeidet iherdig for å bytte ut grunnlaget for kristendommen med noe nytt. Da oppreiste Gud en utrettelig forkjemper for sannheten, Lucian. Spekulasjoner innen kirken rev i stykker den troen som en gang var overgitt de hellige. Selve grunnlaget for evangeliet stod på spill. På grunn av det enormt betydningsfulle bidraget fra syrisk kristendom i de følgende århundrer, er senere generasjoner i dyp gjeld til Lucian. På dette punkt er ordene til salmisten passende ”Hvis grunnvollene blir revet ned, hva kan da den rettferdige gjøre?” (Salme 11:3)  Det var på denne tiden, i følge en historiker som er akseptert av den romerske kirken, og som levde i samme århundre som Lucian, at martyren kom opp med en trosbekjennelse. [22]

AVVISNING AV TRADISJON FREMFOR BIBELEN

Apostelen Paulus hadde profetert at etter hans bortgang ville det oppstå forkynnere som ville tale om perverse ting og innta flokken som griske ulver. (Apg 20:29,30)  Paulus sa at det ville komme; Lucian kunne i sine dager i sannhet si at de hadde kommet. Innen ett hundre år etter at Paulus døde finner en i skriftene til forfattere som nå respekteres i Den Romersk Katolske Kirke, en opphøyelse av tradisjoner til samme nivå som De Hellige Skriftene, om ikke over også. Tertullian (150-235 E.Kr), som levde i samme århundre som Lucian, skriver følgende etter å ha forklart om avlat for de døde, korsets tegn på pannen, og dyppingen av kandidatene tre ganger i vannet ved dåp:

”Hvis en i denne og andre slike ordner, insisterer på at Skriften skal ha høyeste autoritet, vil du ikke finne det. Tradisjon vil bli holdt frem som kilden til de, vane som deres forsterker, og tro dets overholder. [23]  

Kirken i Ødemarken holdt Bibelen i en suveren særstilling. Deres medlemmer trodde at Den Hellige Ånd og Ordet var samstemt og enig, og de husket at Jesus møtte hver test Satan la for han i fristelsens time med bibelordet, ”Det står skrevet.”   Å anse Den Hellige Skrift som en ufeilbarlig rettesnor til frelse utelukker det å gi noen annen autoritet en slik høy anseelse. Å opphøye tradisjon til samme nivå som Bibelen åpner døren på vidt gap til å slippe til alle slags skrifter som om de bar et guddommelig segl som autoritet. Videre, det pådytter de troende en umulig byrde i det å undersøke og bekrefte et vidt spekter av litteratur.

Både den protestantiske og katolske verden lærer at De Hellige Skriftene er fra Gud. Det er en viktig forskjell, imidlertid. For mens Protestantene anerkjenner kun Bibelen, og Bibelen alene, plasserer  pavedømmet kirkens tradisjoner på samme nivå som Skriften. Beslutningene fra konsilet i Trent i 1545 er ansett som øverste autoritet vedrørende doktriner i den romersk katolske kirke, og skriver følgende om skrevet og uskrevet tradisjon:

Det opphøyede og hellige, økumeniske og generelle synoden i Trent, … i det en følger eksemplet fra kirkefedrene, mottar en og opphøyer med det samme ydmyke sinnelag og ærbødighet, alle bøkene i det gamle og Det Nye Testamentet, -  i det en ser at én Gud er forfatteren bak begge, og også bak de muntlige tradisjoner og på samme måte de som gjelder tro og moral, og har blitt diktert enten fra Kristus egen munn, eller Den Hellige Ånd, og bevart uten budd ved sukksesjon i Den Katolske Kirke. [24]

At dette prinsippet fortsatt gjelder i Den Romersk Katolske Kirke, vises av de ord den høyt skattede Kardinal Gibbons fra Baltimore, som var den ledende frontfigur for kirken i USA. Om dette Skriver Han:

En trosregel, eller en gyldig guide til himmelen, må være i stand til instruere i alle sannheter som er nødvendige for frelsen.  Nå her det slik at Skriftene alene ikke inneholder alle de sannheter som en kristen er bundet til å tro. Heller ikke skildrer de nøyaktig alle de plikter som den kristne er forpliktet til å praktisere. For ikke å nevne andre eksempler, er ikke enhver kristen forpliktet til å helligholde søndagen, og avstå fra unødvendig nedverdigende arbeide den dagen?.  Er ikke lydigheten mot denne loven blant de freste av våre hellige plikter?  Men du kan lese Bibelen fra Skapelsen til Åpenbaringen, og du vil ikke finne et eneste enkel linje som autoriserer helligholdelsen av søndagen. Skriftene forkynner religiøs helligholdelse av lørdagen, en da som vi aldri helligholder. [25]

Lucian var bestemt på å gjøre mot stand mot den tidevannsbølgen av vranglære som oppstod i hans dager. Han representerte den rake motsetningen av teologiskolen i Alexandria, hvor l

Ren opphøyet tradisjonen. Tertullian hadde det samme synspunktet,  på samme måte som andre nordafrikanske forfattere som ble direkte eller indirekte støttet av pavekirken. [26]

Lucian møtte motsettningsfulle lærer om påbudene i De ti bud. Den samme inkonsistensen ser man i pavelige doktriner i dag, for The Catholic Encylopedia sier:  ”Kirken, på den annen side, etter å ha endret hviledagen fra den jødiske sabbat, eller den syvende dagen i uken, til den første, fikk det tredje budet til å referere til søndagen som den dagen en skal holde hellig som Herrens dag. Trentkonsilet (Sess.6, can.14) fordømmer de som benekter at De ti bud er bindende for kristne.” [27]   Dette motsier direkte læren til Thomas Aquinas omkring det fjerde bud. [28] Og en må også huske på at den romerske kirke rangerer han fremst som utlegger av pavedoktriner.

MOTSTAND MOT ”INGEN LOV” TEORIEN

Hvis noen del av de Ti Bud er seremonielle, slik Thormas Aquinas lærer, da faller påstanden om de alle er perfekte, ubrytelige og evige i deres gyldighet og binding for alle mennesker, til bakken. Den anerkjente reformatoren, Calvin, motbeviste analysen til Thomas Aquinas. [29]   Anklagen til Thomas Aquinas om at Sabbatsbudet var seremonielt opprettholdes ikke av å forandre lørdagen til søndag, fordi hvis det spesifikt er det å navngi en dag i uken er seremonielt, ville søndagen være like seremoniell som lørdagen.  Å velge en annet intervall mellom dagene, slik som en dag av ti eller en av tjue,  ville heller ikke slippe unna denne anklagen. Da det nye testamentet lærer at seremonilovene ble naglet til korset, ville dette forsøket på å gjøre det fjerde budet delvis seremonielt, og dermed gjøre det til en lekesak i hendene på kirken, tydelig medføre en avskaffelse av moralloven. I dette kan en se hvor direkte motsatt sitatet fra det katolske leksikonet er uenig med Thomas Aquinas. Det første sier at tibudsloven er en morallov, den andre hevder at den er delvis seremonielt. Cardinal Newman lovpriste Alexandria, hovedsetet for gnostisismen, som med mektig bevegelse avviste det gamle testamentet og med det tibudsloven. Lucian tok avstand fra slike fremmere av ”ingen-lov” teorien, og lærte en bindende forpliktelse til tibudsloven. Derfor ble han kalt en ”judaiserer” av John Henry Cardinal Newman. [30]

Med oversvømmelser av motstand mot Lucian, og som en mester i bruk av engelsk, forsøkte Newmann, grunnleggeren av Oxfordbevegelsen, å reversere protestantismen i den vestlige verden. Alle må anerkjenne den store debattstyrke til Oxford-professoren som forlot den Angelikanske kirke og gikk inn i det Romersk Katolske presteskapet. Han startet med å forsvare Alexandrias teologer. [31]   Han søkte ivrig å finne nye måter å fordreie sannheten på. Newman og Oxfordbevegelsen arbeidet for å stemple den autoriserte utgaven [The Authorized Version, King James bibelen] som uærlig i læren. [32]   For å skaffe en grunn for å skrive boken Arianerne i det fjerde århundre, en bok som i praksis er ateisme med en evangelisk maske, var han tvunget til å anerkjenne det fremragende lederskapet til Lucian. Slik sa han: ”La oss nå gå videre til historien til denne Lucian, en mann av kunnskap, og til sist en martyr.” Han unnlot likevel å nevne at i århundrer har Lucians ortodoksi blitt forsvart slike store lærde som Caesar Cardinal Baronius, Georg Bishop Bull og Henry Melville Gwathin. Lucian reiste opp igjen mot Lucian det gamle vaset om judaisering. Når en modernist blir skviset for våpen til å angripe forsvarere av De ti bud, tar han fram det gamle svada om judaisering. Hva er de historiske fakta?  Newman anerkjente at jødene ”ble en innflytelsesrik politisk enhet i nabolaget til deres gamle hjemsted, spesielt i de syriske provinsene som på den tiden var det ledende stedet. [33]

Likevel unnlot Newman å nevne de fakta som det katolske leksikon skriver: ” i lang tid må jødene ha utgjort den store majoriteten av den tidlige kriken” [34] Da flertallet av de troende i øst i lang tid var omvendte jøder, kan en lett forstå det var  allment utbredt å holde sabbat på lørdag. [35] Det kunne knapt vært annerledes. Kristendommen til de konverterte jødene var av ypperlig kvalitet. Århundrer av trening under de jødiske profetene hadde gitt de jødiske troende på Kristus utmerkede evner til å forstå og utbre sannhetene i Skriftene. De følte, slik den hedenske verden ikke gjorde, vekten i uttrykk slik som Gud, synd, rettferdighet og forsoning.

Lucian, som riktignok ikke var jøde, blir betegnet av Cardinal Newman som en judaiseer. Hvorfor? De som helligholdte lørdagen ved å unngå å arbeide ble stigmatisert som judaiseere. Hvorfor holdt Lucian lørdagen hellig? Jo, det var en generell vane. Kirkehistoriekeren Sokrates skriver i århundret etter Lucian. ”For selv om nesten alle kirkene ut i verden feirer de hellige mysterier på sabbaten hver uke, har de kristne i Roma og Alexandria på grunn en gammel tradisjon, sluttet med å gjøre dette.” [36]   Her legger vi merke til enheten mellom kirkene i Roma og i Alexandria, og deres felles motstand mot syvende dags sabbaten.

Sozomen, som levde samtidig med Socrates, og som også er kirkehistoriker skriver lignende. ”Folket i Konstantinopel, og omtrent alle andre steder samles på Sabbaten, og også på den førte dagen i uken, en tradisjon som aldri holdes i Roma eller Alexandria.” [37]

Ved kirkemøtet i Laodikea i år 356 e.Kr vedtok romerkirken et dekret som følger: ”Kristne må ikke judaisere ved å hvile på sabbaten, men må arbeide på den dagen, ….. Men hvis noen skak vise seg å være judaiseere, la de være fordømt fra Kristus.” [38]   På dette viset forbød denne kirkeloven at tilhengerne helligholdt lørdagen, men stemplet også de som gjorde det som judaiserere.

En lang liste av tidlige kirkeforfattere kunne vært gitt for å vise at i århundrer holdt de kristne kirkene lørdagen som Sabbat og hvilte fra arbeide den dagen. Mange kirker feiret også dagen for Kristi oppstandelse ved å ha et religiøst møte på søndagen, men de anerkjente ikke den dagen som den hellige dagen fra det fjerde budet. [39]

Kirkene verdensvidt var nesten alle dannet etter mønster fra kirken i Jerusalem i tro å virke. ”Det er sant at den Antiokiske liturgi beskriver Jerusalem ”som moderen for alle kirker.”” [40]

Paulus skrev,

”Dere brødre, bli etterfølgere av de Guds kirker som i Judea er i Kristus Jesus” (1 Tessalonikerene 2:14) 

Apostelen Paulus er derfor opphavsmannen til den Judeiske mønster.  Hvor lenge fortsatte dette mønsteret?    Sitatet som er gitt over fra Det Katolske Leksikon, under oppslagsord ”Kalender,” avslører at store skarer, ikke bare noen få, var omvendte jøder. Så den Judeiske type av kristendom var nærmest universell, og slik fortsatte det en lang tid.

Syria, Lucians land, hadde den Judeiske typen av kristendom. ”De [bøkene DeLacy O’Leary beskrev] beviser den sammenhengende og livlige eksistensen til den judeiske kristendom innen provinsen Syria.” [41]

Judeisk kristendom var så utbredt at den nådde langt inn I Afrika, like til Abyssinia (Etiopia). Den Abbysiniske kirke var en stor misjonerende kirke. Vi må heller ikke glemme at den Abbysiniske kirke [som definitivt er av Judea-kristen type] ble populær i det fjerde århundre. I den andre halvdelen av det århundret uttalte St. Ambrose av Milano offisielt at den Abbysinske biskopen, Museus, hadde ”reist nesten over alt i lande Seres” [Kina] [42] I mer enn sytten århundrer fortsatte den Abbysinske kirke å helligholde lørdagen som den hellige dagen i  det fjerde budet.

Så tidlig som i det andre århundret, frambrakte den Judeiske krisendommen i Syria kjente bibellærde menn. ”Arbeidet til Malchion anerkjennes som starten på ”Den tidlige skole” i Antiokia. Den faktiske leder i det viktige arbeide var Lucian som kom fra Edessa og var Malchions student. Resultatet var en Antiokisk revidert gresk tekst av begge testamentene” [43] . Lucian og hans skole arbeidet, slik som Origen, i området tekstkritikk, men han brukte andre manuskripter enn de Origen brukte. Erasmus avviste manuskriptene til Origen, det samme gjorde Lucian. [44]

Lucian var mer anerkjent enn Origen, spesielt i Øst. ”Bibelen som de syriske skriverne lagde viser den syriske teksten til den antiokiske skole, og denne teksten ble den formen som fortrengte alle andre i de østlige kirkene og er faktisk den Textus Receptus (Den mottatte tekst) som King James bibelutgaven (Authorized Version) er oversatt fra.” [45]

Får sin død ble Lucian anerkjent ut gjennom hele kristenheten som ortodoks fra Bibelens standpunkt, og som en fundamentalist. Det gjensto bare for kardinal Newman å gjennopplive det skammens anklage om judaisering mot ham femten århundre senere.

Et kort sammendrag av de teologiske forhold som rådet i Lucians dager, og en oppsumering av hans arbeide og innflytelse vil nå presenteres.

1: TEOLOGI

Den Antiokiske skole, som Lucian grunnla, utviklet et teologisk system, så virkelig at selv om hele pavekirkens kraft ble brukt mot det, seiret det til slutt.

Pavekirken utviklet også et stort teologisk system som ble utfordret både av kirken i ødemarken og av Reformasjonen.

2: KVALITET, IKKE KVANTITET

Det Antiotiske teologiske system som vi har studert var utbredt. Det strakte seg fra England til Kina og fra Turkistan til Etiopia.

Pavekirkens teologi var også utbredt. Det er ikke nødvendig å vise hvilken dominerende rolle den hadde ut over verden. Likevel er det ikke antall som utgjør testen på sannhet. Som et eksempel, følge flere mennesker Buddha enn noen annen religion

3: DEN SANNE BIBEL

Lucian og hans skole samlet og redigerte den endelige og komplette Bibel.  Det var samlingen av bøkene fra skapelsesboken (1. Mosebok) til Åpenbaringsboken. Kjente forfattere slik som Jerome, Erasmus, og Luther, og i det nittende århundre, John William Burgon og Fenton John Anthony Hort, enten de var venner eller fiender, er enige om at Lucian var den redaktør som gav verden Textus Receptus (den mottatte tekst) – det Nye Testamentet som ble adopter ved dannelsen av de store reformasjonskirkene. Ikke et eneste kirkesamfunn som er barn av Reformasjonen, slik som Lutheriske, Kalvinistiske, Angelikanske, Baptist, Presbyterianske, Metodismen, Congregational eller Adventistiske, anerkjente noen annen bibel en den hvor nytestamentets tekst ble overgitt fra Lucian.

Pavekirken gav verden en uklar og ukomplett bibel. Mens den anerkjente til en viss grad bøkene fra Skapelsesboken (1. mosebok) til Johannes Åpenbaring, la den til syv andre bøker som ikke anerkjennes som gyldig canon (hellig skrift) av de autoriteter som siteres over. I pavekirkens  latinske Vulgata ble en nytestamentelig tekst utbredt med passasjer som er radikalt annerledes fra de samme i Den mottatte tekst. Denne kirken anerkjenner også forordningene til kirkemøtene og pavens buller på lik linje med Bibelen. Sagt med andre ord, i den Romerske Katolske Kirke, er Skriften fortsatt i utvikling.  Pavekirken opphøyer kirken over Bibelen. Kardinal Gibbons sier det slik, ”Skriften alene inneholder ikke alene alle de sannheter som kristne er forpliktet til å tro.” [46]

4: SANNE OG FALSKE MANUSKRIPTER

Den teksten som Lucian gav verden var på alle måter ren og korrekt. [47] Selv hans motstandere erkjenner at det ikke er noe gresk nytestamente som er eldre enn Lucian sitt, og at det stemmer overens med det store hop av greske manuskripter. [48]

Den romersk katolske tekst av de vanlige bøkene fra første mosebok til Åpenbaringen, og de syv apokryfiske bøkene, basert på Origens manuskripter – senere redigert av Jerome – var overfylte med feil.  Tusenvis av disse feil har blitt oppdaget og presentert for verden av fremragende katolske og ikke-katolske skribenter.  Katolikkene innrømmer at Jerome var en polemisk teolog og at han tillot hans fordommer å forme hans oversettelse. [49]

5: FORHOLDET TIL GUDS LOV

Antiokias teologi stod for en bindende forpliktelse til de ti bud.

Pavekirkens teologi hevder autoritet til å forandre de ti bud.

6: KRISTUS VÅR STEDFORTREDER OG SIKKERHET

Teologien til Antiokia lærer frelse for det syndfulle menneske gjennom den stedfortredende død til Kristus på korset.

Pavekirke lærer ikke nå, og har aldri lært frelse for det syndfulle menneske gjennom den stedfortredende døden til Kristus på korset. Den Katolske Encyclopedia skriver det slik, ””Stedfortredende tilfredsstillelse” en nå populær frase, finnes ikke direkte i kirkeformularene, og er ikke et adekvat uttrykk for Kristi mediering.” [50]

7: SABBATEN

De fleste av kirkene i Syria og i Østen fortsatte å holde lørdagen, Sabbaten i det fjerde budet i tiden fra apostlene og gjennom århundrene. Av denne grunn kom forsøket på å stigmatisere dem som jødeeteterlignere [Judaizers]

Pavekirken har alltid fremmet det å bytte inn helligholdelse av søndagen på bekostning av lørdagen, Sabbaten i det fjerde budet.  Pave Gregory I, erklærte I 603 at når antikrist kom, ville han holde lørdagen som Sabbat. [51]

8: INGEN UNION MELLOM KIRKE OG STAT

Kirkeorganisasjonen som ble utviklet av apostlene og som fortsatte hovedsaklig gjennom syrisk teologi var enkel og evangelisk. Den avviste totalt en union mellom kirke og stat.

Kirkeorganisasjonen som ble utviklet av pavedømmet er hierarkisk [toppstyrt]. Den har gjennom hele historien fremmet union mellom kirke og stat.

Lucian døde før Konstantin hadde fullbyrdet unionen mellom kirken og staten. Lucians lære levde videre som en plage for keiserrikets kristendom. Den arv han etterlot seg ble en del av Kirken i Ødemarken. Så sent som i det femtende århundre utviste det katolske presteskapet et bittert hat mot Gresk lære. [52]   Kunnskapen om gresk ble imidlertid igjen i Kirken i Ødemarken om enn i Syria, Nord-Italia, blant keltere eller i orientalske land.  Og over alt hvor den sanne tro ble opprettholdt, ble Det nye testamentet, som var bekreftet og obergitt av Lucian, holdt i hevd og etterfulgt.

Slik fortsatte det frem til Reformasjonen under Luhter. Pavekirken vokste seg mektigere og mer selvstyrt. Den kirken som forble tro mot nytestamentlig kristendom ble mer og mer sikker i deres sak, i det de fulgte Lucians lederskap.  Endelig, da den store Reformasjonen begynte, var nesten det første de gjorde å strekke seg ut og plassere det greske nye testamentet til Lucian ved fundamentet til den reformerte kirke.  På den annen side,  de første fire bestemmelsene til Kirkemøtet i Trent – det første katolske kirkemøtet etter den mektige starten på Reformasjonen – fordømte Lucians tekst og insisterte på Jeromes Vulgata. Det er sant at Reformasjonens ledere ikke skilte seg av med pavekirkens lære som senere ble ansett av protestantiske kirker som ubibelske, nemlig: Union mellom kirke og stat, seremonialisme, hierarkisk organisasjon og så videre. Protestantismen skulle ha gått fremad i reform inntil den hadde vent tilbake til renheten til Kirken i Ødemarken.

Lucian viste gjennom sitt liv og gjennom sin motstand mot Alexandrisk vranglære, at han aldri aksepterte noen lære om treenigheten som ødela den moralske forpliktelse overfor De ti bud; at han avviste enhver lære som opphøyet kirkens inspirasjon over Bibelen, og at han ikke anerkjente noen autoritet som delte tibudsloven inn i moralske og sermonielle, det er bevist ut av hans skrifter.

Lucian er en av verdens store menn som ikke trenger noen skulptur for å reise et monument over hans berømthet. Overbringelsen av Den mottatte tekst med de enestående effekter  ned gjennom århundrene er monument nok.  Et annen monument er innflytelsen til Lucian på den store kirken i øst, som forble evangelisk gjennom hele sin tid.  I denne historien ser vi Guds hånd bygge en trygg grunnmur for de guddommelige sannheter som skulle leve videre i den lange ødemarkstiden for kirken.