kirkehistorie.no
Hovedside | Litteratur&link | Bibelarkeologi.no


Ruin fra Antiokia, der Jesu etterfølgere først ble kalt kristne. I lang tid var dette kristendommens hovedsete


 Edessa, nå Urfa, kjent for kristen misjonsskole og  legekunst. 


 Echmiadzin katedralen i Armenia, først bygd av prins Gregory som lot riket bli kristent på 200-tallet.  Disiplene Thaddaeus og Bartholomew hadde evangelisert i Armenia, og i 17 århundrer holdt den Armenske kirke syvende-dags Sabbat. 


En kristen gravstein i Frunze, Kirkhistan fra 8-13. århundre. Den syriske Østkirken var innflytelsesrik og utbredt til områder som Kina, India, Mongolia, Siberia, Manchuria, Persia, og i Kashak-rikene 


Samarkand, Uzbekistan, var en gang et regionalt hovedkvarter for Den Nestorianske kirke, en del av Østkirken. Her ble syvende-dags sabbaten anerkjent til det 14. århundre . 


Irsk kristent steinkapell fra 600-tallet i Luxeuil, Frankrike. Her  grunnla Columbanus en kristen misjonsskole. 
 


Den keltiske misjonæren Columbanus (543-615) ble hele livet motarbeidet av den Romesk katolske kirke. Bildet viser Bobbio, i Nord-Italia, der han etablerte sin siste kristne skole og bibliotek. Columbanus ble senere erklært som helgen av den katolske kirke, og er kjent som Sankt Columban


Waldensisk pastor-skole høyt i fjelldalene i Angrogna, Nord-vest Italia. 


Waldensiske kristne tilber i en fjellhule i det de blir angrepet av soldater. 


Mange kristne endte sine liv på kjetterbålene som brant i Europa under store delser av middelalderen.

Reformasjonens morgenstjerne 

Før reformasjonen fantes det bare få eksemplarer av Bibelen. Men Gud tillot ikke at hans ord ble fullstendig utryddet. Hans ord skulle ikke være skjult for all fremtid. For ham var det like lett å frigjøre livets ord som det var å åpne fengselsdørene og jernportene da han satte apostlene fri. 

I forskjellige land i Europa var det personer som ble påvirket av Guds Ånd til å søke etter sannheten som etter en skjult skatt. Guds forsyn brakte dem i kontakt med Den hellige skrift som de gransket med stor interesse. De var villige til å følge lyset, uansett hva det måtte koste. Selv om de ikke forstod alt like klart, oppdaget de mange ting som lenge hadde vært skjult. Som himmelens budbærere drog de ut og brøt overtroens og villfarelsens lenker og oppfordret dem som så lenge hadde vært slavebundet, til å reise seg og hevde sin frihet.

Unntagen blant valdenserne hadde Guds ord i lange tider utelukkende eksistert i et språk som bare de lærde forstod. Men nå var tiden kommet da Bibelen skulle oversettes og bringes ut til folk i forskjellige land og på deres eget språk. Verdens midnattstime var forbi. Nattemørket holdt på å svinne, og i mange land så man tegn på en gryende dag.

På 1300-tallet begynte «reformasjonens morgenstjerne» å lyse i England. John Wiclif (ca. 1324-84) var forløper for reformasjonen, ikke bare i England, men i hele kristenheten. Den kraftige protesten som han rettet mot romerkirken, opphørte aldri, men ble begynnelsen til den kampen som førte til frihet for enkeltpersoner, menigheter og nasjoner. 

Wiclif fikk en god utdanning, og for ham var gudsfrykt opphavet til visdom. På universitetet var han kjent for å være flittig og gudfryktig, evnerik og dyktig. Vitebegjærlig som han var, skaffet han seg innsikt på mange ulike fagområder. Han ble utdannet i skolastisk filosofi, kirkerett og sivilrett, særlig den som gjaldt hans eget land. Den utdanning han fikk mens han var ung, satte tydelige spor i hans senere virksomhet. 

Hans inngående kjennskap til sin tids filosofiske strømninger satte ham i stand til å avsløre uholdbare teorier, og hans innsikt i sivilrett og kirkerett gjorde ham vel skikket til å engasjere seg i kampen for borgerlig og religiøs frihet. Ikke alene kunne han bruke de våpen Guds ord forsynte ham med, men han hadde også tilegnet seg intellektuell dannelse, og han mestret skolastikkens taktikk.

Både venner og fiender måtte respektere ham for hans fremragende evner og omfattende viten. Tilhengerne la med tilfredshet merke til at lederen deres stod forrest blant nasjonens åndselite, og motstanderne ble hindret i å vise forakt for reformasjonens sak ved å påstå at lederen var svak og uvitende.

Allerede i studietiden begynte Wiclif å granske Den hellige skrift. På den tiden da Bibelen utelukkende fantes på de klassiske språk, var det bare folk med høyere utdanning som kunne finne frem til sannhetens kilde, som var lukket for alle andre. Veien var dermed banet for Wiclifs fremtidige gjerning som reformator. Lærde personer hadde studert Den hellige skrift og funnet den store sannhet om Guds frie nåde. Denne kunnskapen hadde de gjort bruk av i undervisningen og dermed fått andre til å studere Guds ord.

Da Wiclif ble oppmerksom på Den hellige skrift, gikk han like grundig til verks som da han tilegnet seg akademisk viten. Hittil hadde han følt et stort savn som hverken hans akademiske studier eller kirkens lære kunne tilfredsstille. I Guds ord fant han det som han tidligere forgjeves hadde vært på leting etter. Der så han frelsesplanen åpenbart og Kristus fremstilt som menneskenes eneste talsmann. Han stilte seg til tjeneste for Kristus og bestemte seg for å fremholde de evangeliske sannheter han hadde oppdaget.
 

Kirkens vranglære avslørt

I likhet med senere reformatorer kunne heller ikke Wiclif i begynnelsen forutse hvordan tingene skulle utvikle seg. Han hadde ikke til hensikt å sette seg opp mot Rom, men på grunn av sin lojalitet mot sannheten kunne han ikke unngå å komme i konflikt med villfarelsen. Jo klarere han så pavedømmets villfarelse, desto ivrigere fremholdt han Bibelens lære. Han ble klar over at romerkirken hadde forlatt Guds ord til fordel for menneskelige overleveringer.

Fryktløst anklaget han presteskapet for å ha fjernet Bibelen, og krevde at den igjen ble tilgjengelig for folk, og at kirken på ny anerkjente dens autoritet. Han var en dyktig og engasjert lærer og en veltalende predikant, og hans liv vitnet om det han forkynte. Han vant alminnelig aktelse og tillit for sin bibelkunnskap, sin logiske sans, sitt hellige liv, sin rettskaffenhet og sitt ukuelige mot.

Mange var utilfredse med sin tidligere tro da de ble oppmerksomme på den synd og last som hersket i romerkirken, og de la ikke skjul på sin glede over de sannheter Wiclif fremholdt. Men kirkens ledere ble rasende da de fant ut at denne reformatoren var i ferd med å få større innflytelse enn de selv hadde.

Wiclif hadde en egen evne til å avsløre villfarelser, og uten frykt gikk han til angrep på mange av de misbruk som kirken hadde godkjent. Mens han var hoffkapellan, gikk han kraftig imot at den engelske kongen skulle betale skatt til paven, og påviste at det var både ulogisk og i strid med Guds ord at paven skulle ha myndighet over verdslige styresmakter. Pavens krav hadde vakt stor forargelse, og Wiclifs uttalelser påvirket holdningen hos dem som hadde makten i landet. Kongen og adelen ble enige om å avvise pavens krav på verdslig myndighet, og de nektet å betale skatten. Dette var et kraftig slag mot pavens maktposisjon i England.

Tiggermunkene var et annet onde som denne reformatoren kjempet kraftig og innbitt mot. Det myldret av slike munker over hele England, og de undergravde landets økonomi og utvikling. All foretagsomhet, utdanning og moral ble påvirket av denne ødeleggende innflytelsen.

Munkenes lediggang og tigging var ikke bare en sterk belastning på landets økonomi, men skapte forakt for nyttig arbeid. De unge ble demoralisert. Tiggermunkene påvirket mange til å gå i kloster og vie seg til klosterlivets sysler. Ofte skjedde det uten foreldrenes samtykke, eller endog uten at de visste om det og på tross av deres vilje. 

En av de tidlige kirkefedre hadde påstått at munkevesenets krav gikk foran barnets plikt til å elske og lyde foreldrene. Han uttalte: «Selv om din far lå og gråt utenfor din dør, og din mor viste deg det legeme som bar deg, og den barm som diet deg, skulle du bare trampe på dem og gå like til Kristus.» Ved denne «avskyelige umenneskelighet», som Luther senere kalte det, «som minner mer om en ulv og en tyrann enn en kristen og et menneske», ble barna satt opp mot foreldrene. 1 Slik satte kirkens ledere Guds bud til side på grunn av sine tradisjoner, på samme måte som fariseerne i sin tid hadde gjort. Hjemmene ble ødelagt, og foreldrene fikk ikke være sammen med barna sine.

Endog universitetsstudentene ble ført bak lyset og overtalt til å slutte seg til munkeordenene. Siden var det mange som angret dette, da det gikk opp for dem at de hadde ødelagt sitt eget liv og brakt sorg over sine foreldre. Men når de først var kommet i fellen, var det umulig å bli fri. Av frykt for munkenes innflytelse unnlot mange foreldre å sende sønnene sine til universitetene. Dette førte til en markert nedgang i studenttallet. Universitetene forfalt og uvitenheten tok overhånd.

Paven hadde gitt disse munkene myndighet til å ta imot skrifte og meddele syndsforlatelse. Dette førte til mye vondt. Tiggermunkene var så oppsatt på å øke sine inntekter at de mer enn gjerne gav syndsforlatelse til alle slags lovbrytere, og antall grove forbrytelser økte raskt. De syke og fattige ble overlatt til seg selv, mens munkene fikk de gavene som skulle ha lindret deres nød. De truet folk til å betale penger til ordenen, og stemplet dem som ugudelige hvis de unnlot å gjøre det.

Til tross for at tiggermunkene gav seg ut for å være fattige, ble de stadig rikere, og deres praktfulle boliger og bugnende bord gjorde at fattigdommen ellers i landet ble enda mer åpenbar. Og mens de selv levde i luksus og overflod, sendte de ut andre uvitende personer som bare fortalte underlige fabler, legender og morsomheter for å underholde folk, som dermed ble enda lettere å lure. Likevel klarte tiggermunkene å beholde sin makt over de overtroiske folkemassene. De fikk dem til å tro at deres religiøse plikter bestod i å anerkjenne pavens suverenitet, tilbe helgener og gi munkene gaver, og at dette var alt som trengtes for å sikre seg en plass i himmelen.

Opplyste og fromme personer hadde forgjeves prøvd å reformere munkeordenen. Men den mer klarsynte Wiclif tok ondet ved roten og hevdet at selve systemet var falskt og burde avskaffes. Folk begynte å få øynene opp og stilte kritiske spørsmål. Når munkene drog omkring i landet og solgte avlatsbrev, var det mange som begynte å undre seg over om det virkelig gikk an å kjøpe syndsforlatelse for penger, og om de ikke heller burde søke tilgivelse hos Gud enn hos paven i Rom.

Stadig flere ble forskrekket over tiggermunkenes umettelige griskhet. «Roms munker og prester tærer på oss lik en kreftbyll,» sa de. «Gud fri oss, ellers kommer folket til å dø.»2

For å dekke over sin griskhet påstod tiggermunkene at de fulgte Jesu eksempel, og hevdet at han og disiplene levde av folks gavmildhet. Men denne påstanden skadet dem selv, for det gjorde at mange begynte å lese i Bibelen for å finne hva som var sant, og dette var romerkirken minst av alt interessert i. Folk ble oppmerksomme på kilden til all sannhet, som kirken prøvde å holde skjult.

Wiclif begynte å skrive og utgi traktater mot tiggermunkene, ikke først og fremst for å oppta diskusjon med dem, men for å gjøre folk oppmerksomme på Bibelen og dens opphav. Han hevdet at paven ikke hadde større makt til å tilgi synd eller utelukke folk fra kirken enn vanlige prester, og at ingen kunne lyses i bann uten å ha pådratt seg Guds dom. Wiclif kunne ikke på en mer effektiv måte ha gått til felts mot det åndelige og verdslige herredømme som paven hadde opprettet, og som slavebandt millioner av mennesker.
 

Talsmann for trosfrihet

På ny fikk Wiclif til oppgave å forsvare den engelske kronens rettigheter mot Roms overgrep. Han ble utnevnt til sendemann i Nederland, der han i to år forhandlet med pavens representanter. Her kom han i kontakt med geistlige fra Italia, Frankrike og Spania. Han fikk se bak kulissene og skaffet seg innsikt i mye som han ikke ville ha fått kjennskap til i England. Han ble klar over mange ting som han senere fikk stor nytte av. Gjennom disse pavelige representantene fikk han innblikk i pavedømmets sanne vesen og målsetting. Da han kom tilbake til England, fortsatte han sin tidligere virksomhet, men mer åpenlyst og med enda større iver enn før. Han fremholdt at griskhet, stolthet og bedrag var Roms guder.

I et skrift om paven og pengeoppkreverne sier han: «Det som fattige folk skal leve av, sender de ut av landet, og hvert år blir det brukt mange tusen mark av statens midler til sakramenter og kirkelige handlinger som egentlig er forkastelig misbruk, og de får hele kristenheten til å støtte og oppholde dette uvesenet. Ja, selv om det fantes et helt berg av gull her i landet, og ingen andre tok av det enn denne stolte, verdsligsinnede prestens pengesamlere, ville hele dette fjellet til sist forsvinne. Hele tiden tar han penger ut av landet, og det eneste vi får tilbake, er Guds forbannelse for denne skamløse trafikken.»3

Ikke lenge etter at Wiclif var kommet tilbake til England, ble han utnevnt til prest i Lutterworth. Dette viste at kongen ikke hadde tatt det ille opp at Wiclif hadde sagt hva han mente. Han hadde stor innflytelse ved hoffet, og han preget i sterk grad folks tro.
 

Pavens hevnaksjon skaper splid

Snart begynte paven å tordne mot ham. Tre pavebuller ble sendt til England - til universitetet, til kongen og til geistligheten - med krav om at man øyeblikkelig sørget for å stoppe denne kjetterske læreren.4  Men før disse nådde frem, hadde de ivrige biskopene stevnet Wiclif til å møte opp og stå til rette.

To av de mektigste fyrstene i riket var med ham i retten, og da folk omringet bygningen og trengte seg inn, ble dommerne redde og utsatte saken, og han fikk gå sin vei uhindret. Ikke lenge etter døde Edward 3., som på sine gamle dager ble påvirket av geistligheten til å motarbeide reformatoren, og Wiclifs tidligere beskytter ble konge.

Men pavebullene inneholdt et bestemt pålegg om å pågripe og fengsle kjetteren. Disse tiltak var et varsel om kjetterbål. Alt tydet på at Wiclif snart skulle bli et offer for Roms hevnlyst. Men han som engang sa: «Frykt ikke, … jeg er ditt skjold,»5 grep også denne gangen inn for å beskytte sin tjener. Det var ikke reformatoren som måtte dø, men den paven som hadde gått inn for å utrydde ham, Gregor 11. døde, og geistlighetens representanter som skulle føre saken mot Wiclif, innstilte prosessen.

Gud ledet begivenhetene slik at reformasjonen gikk sin gang. Etter at Gregor var død, ble det valgt to rivaliserende paver. De stridende parter, som begge påstod at de var ufeilbare, krevde underkastelse. Begge oppfordret til angrep på motparten, og de understreket sine krav ved å nedkalle fryktelige forbannelser over motparten, og love lønn i himmelen for sine tilhengere. Dette svekket i sterk grad pavedømmets makt.

De rivaliserende parter hadde nok å gjøre med å angripe hverandre, og Wiclif fikk foreløpig være i fred. Pavene slynget fordømmelser mot hverandre, og støtten til de stridende parter kostet mye blod. Kirken ble oversvømt av forbrytelser og skandaler. Imens arbeidet reformatoren flittig i sitt fredelige sogn i Lutterworth for å lede folks oppmerksomhet bort fra de stridende paver, til Jesus, fredsfyrsten.

Splittelsen, med all kamp og korrupsjon som fulgte med, banet vei for reformasjonen. Folk fikk nemlig se hva pavedømmet virkelig stod for. I et skrift Wiclif gav ut om striden mellom pavene, oppfordret han folk til å tenke over om ikke de to prestene tross alt snakket sant når de anklaget hverandre for å være Antikrist. «Gud vil ikke lenger la fienden herske bare i en slik prest, men... har delt ham mellom to, så folk lettere kan overmanne dem begge i Kristi navn.»6
 

Wiclif satte dype spor i britisk kirkeliv

I likhet med Jesus forkynte Wiclif evangeliet for de fattige. Han nøyde seg ikke med å spre lyset blant de fattige sognebarna i Lutterworth, men bestemte seg for at det skulle nå ut over hele England. Derfor sendte han ut en flokk predikanter. Det var enkle, fromme menn som elsket Guds ord og ikke hadde noe større ønske enn å forkynne det. De drog omkring overalt, underviste på torgene og gatene i de større byene og også ute på landsbygda. De oppsøkte de gamle, de syke og de fattige og forkynte det glade budskapet om Guds nåde.

Som teologiprofessor ved Oxford universitet fremholdt Wiclif Guds ord for studentene. Han gjorde det så grundig at de kalte ham «evangeliedoktoren». Men hans største innsats var oversettelsen av Bibelen til engelsk. I en bok han skrev om Bibelens sannhet og betydning, gav han, uttrykk for at han gjerne ville oversette Bibelen så alle og enhver i England kunne lese på sitt eget morsmål om Guds store gjerninger.

Men plutselig ble han stanset i arbeidet. Selv om han enda ikke var seksti år, hadde utrettelig slit og studium og motstandernes angrep tært på kreftene og gjort ham gammel før tiden. Han ble dessuten angrepet av en alvorlig sykdom. Tiggermunkene gledet seg da de hørte dette. De tenkte at han nå ville angre det onde han hadde gjort mot kirken, og skyndte seg dit han var for å høre ham skrifte.

Representanter for de fire munkeordener sammen med fire embetsmenn samlet seg rundt sykesengen til denne mannen som de trodde lå for døden. «Du har døden på leppene,» sa de. «Innrøm nå dine feilgrep og kall tilbake alt du har sagt for å skade oss.» Wiclif hørte på dem i taushet. Så bad han om å bli løftet opp i sengen. Han så skarpt på dem mens de stod og ventet på tilbakekallelsen, og sa med den faste, myndige stemmen som så ofte hadde fått dem til å skjelve: «Jeg skal ikke dø, men leve og fortsatt avsløre munkenes onde gjerninger.»7 Overrasket og skamfulle forlot de rommet.

Wiclifs ord gikk i oppfyllelse. Han levde så lenge at han kunne gi sine landsmenn Bibelen, det mektigste av alle våpen mot Rom, Guds middel til å frigjøre og opplyse folk med evangeliet. Men mange og store hindringer måtte overvinnes før dette kunne bli til virkelighet. Han hadde svak helse og visste at han bare hadde noen få arbeidsår igjen. Han var klar over hvilken motstand han ville møte, men i tillit til Guds løfter tok han fatt på arbeidet.

Gud holdt sin hånd over ham og gav ham styrke til å fullføre sin store livsoppgave mens han enda var åndsfrisk og kunne gjøre bruk av sin rike erfaring. Mens hele kristenheten var i opprør, satt Wiclif i presteboligen i Lutterworth og arbeidet med denne oppgaven, uanfektet av stormen som raste omkring ham.

Omsider ble arbeidet fullført, og den første engelske bibeloversettelsen var et faktum. Guds ord hadde fått innpass i England. Nå fryktet han hverken fengsel eller kjetterbål. Han hadde gitt det engelske folket et lys som aldri skulle slokkes. Da han gav sine landsmenn Bibelen, gjorde han mer for å bryte uvitenhetens og lastens lenker og frigjøre og høyne sitt fedreland enn man hadde oppnådd gjennom de største seirer på slagmarken.

Boktrykkerkunsten var enda ukjent, så det var et vanskelig og tidkrevende arbeid å mangfoldiggjøre Bibelen. Men etterspørselen var så stor at mange frivillig hjalp til med å skrive den av. Likevel var det vanskelig å dekke behovet. Noen av de rike kjøperne ville gjerne ha hele Bibelen, mens andre nøyde seg med en del av den. Ofte gikk flere familier sammen om å kjøpe et eksemplar. På den måten fant Wiclifs bibel snart vei ut til folket.

Folk ble oppfordret til å bruke sin fornuft, og det førte til at de ikke lenger blindt underkastet seg kirkens dogmer. Wiclif fremholdt nå de spesielle grunndragene i protestantismen - frelse ved tro på Kristus, og Skriftens pålitelighet. Predikantene som Wiclif hadde sendt ut, spredte Bibelen sammen med skriftene hans, og det resulterte i at nesten halvdelen av det engelske folk tok imot den nye tro.

Da Bibelen kom ut blant folk, ble de kirkelige myndigheter forskrekket. Nå hadde de en motstander som var enda sterkere enn Wiclif, en kraft som deres egne våpen ikke kunne hamle opp med. På denne tiden var Bibelen ikke forbudt i England, for den hadde aldri før vært utgitt på folkets språk. Senere kom det en slik lov, og den ble håndhevet strengt. Inntil videre var det likevel mulig å utbre Guds ord til tross for at prestene prøvde å hindre det.
 

Sannhetens forsvarer for britisk domstol

Pavens representanter satte i verk nye tiltak for å bringe reformatorens røst til taushet. Tre ganger i trekk ble han stevnet for forskjellige domstoler, men uten at det førte frem. En synode av biskoper erklærte først at skriftene hans var kjetterske. De fikk den unge kong Richard 2. på sin side, og det ble kunngjort at alle som holdt fast på forbudte læresetninger, skulle få fengselsstraff.

Wiclif anket synodens avgjørelse til parlamentet. Uten frykt anklaget han presteskapet og krevde en reform av de forskjellige misbruk som kirken godkjente. Så overbevisende skildret han pavestolens overgrep og korrupsjon at motstanderne ble forvirret. Hans venner og tilhengere var blitt tvunget til å gi etter, og nå ventet man at den gamle, ensomme og venneløse reformatoren ville bøye seg for kongens og biskopenes myndighet. I stedet var det pavens representanter som måtte gi opp. Wiclifs kraftige appell gjorde et sterkt inntrykk i parlamentet, bestemmelsen om straffeforfølgning ble opphevet, og han var igjen fri.

For tredje gang ble Wiclif stilt for retten, denne gangen for den høyeste geistlige domstol i landet. Her ville de ikke se gjennom fingrene med kjetteri. Nå skulle romerkirken endelig gå av med seieren og reformatorens verk bli stanset, trodde pavens menn. Kunne de bare få gjennomført sitt forsett, ville Wiclif bli tvunget til enten å tilbakekalle eller bli sendt på bålet.

Men han tilbakekalte ikke. Han ville ikke hykle. Uten å vakle holdt han fast på sin tro og avviste anklagen. Uten hensyn til seg selv, sin stilling og situasjonen han var i, stevnet han tilhørerne for Guds domstol og la deres list og bedrag på den evige sannhetens vektskål. Den Hellige Ånds kraft var merkbar i rettssalen. Forsamlingen var som tryllebundet og satt som fastnaglet til benkene. Wiclifs ord traff hjertene som piler fra Herrens kogger. Kjetteranklagen som de hadde rettet mot ham, sendte han med overbevisende kraft tilbake på dem selv. Hvordan våget de å spre slike villfarelser? For vinnings skyld gjorde de Guds nåde til en handelsvare.

«Hvem kjemper dere egentlig mot?» spurte han til slutt. «Mot en gammel mann på gravens rand? Nei, mot sannheten, den som er sterkere enn dere, og som skal felle dere.»8 Deretter forlot han rettssalen, og ikke en eneste av motstanderne prøvde å hindre ham.

Wiclifs verk var nesten fullført. Sannhetens fane som han så lenge hadde båret, skulle snart falle ut av hendene hans. Men enda en gang skulle han vitne om evangeliet. Sannheten skulle bli forkynt i selve villfarelsens høyborg. Wiclif ble stevnet for den pavelige domstol i Rom, som så ofte hadde utgytt de helliges blod. Han var ikke blind for faren som truet. Likevel ville han ha etterkommet innkallingsordren om ikke en lammelse hadde gjort det umulig for ham å reise. Men selv om røsten hans ikke skulle lyde i Rom, kunne han tale gjennom det skrevne ord, og det bestemte han seg for å gjøre. Han skrev til paven. Brevet var holdt i en ærbødig og kristelig tone, men inneholdt en skarp kritikk av pavestolens pomp og prakt.

«Det er en glede for meg å kunne vitne for enhver om den tro jeg har, især for biskopen av Rom som jeg går ut fra er oppriktig og har en sunn dømmekraft. Derfor vil han sikkert bekrefte denne min tro, eller korrigere den dersom den er feil. For det første tror jeg at Kristi evangelium er hele summen av Guds lov. ... Ettersom biskopen av Rom er Kristi stedfortreder på jorden, anser jeg ham fremfor alle andre mennesker å være bundet av evangeliets lov.  For storheten hos Kristi disipler var ikke verdslig status og ære, men at de nøye fulgte Kristus i hans liv og ferd. ... Under sin vandring på jorden var Kristus en meget fattig mann som avslo all verdslig makt og ære. ...

Ingen ærlig person bør følge hverken paven eller andre hellige menn på andre områder enn der han følger Jesus Kristus. Peter og Sebedeussønnene vakte forargelse da de ønsket verdslig ære i strid med Kristi eksempel. Derfor bør man ikke følge dem i slike villfarelser. ...

Paven burde overlate all verdslig makt til staten, og alvorlig formane geistligheten til dette, for slik gjorde Kristus, særlig gjennom apostlene. Dersom jeg har tatt feil i noe av dette, vil jeg ydmykt ta imot korreks, ja endog gå i døden om nødvendig. Hvis jeg kunne gjøre det jeg selv ønsket, ville jeg mer enn gjerne stille meg frem for biskopen av Rom. Men Herren har villet det annerledes, og han har lært meg å lyde Gud mer enn mennesker.» Til slutt skrev han: «La oss be Gud om å vekke opp pave Urban 6., slik han gjorde i begynnelsen, så han sammen med presteskapet må følge Jesus Kristus i liv og vandel, og at de må undervise folket grundig, så de også trofast kan gjøre det samme.»9

Slik fremholdt Wiclif Kristi mildhet og ydmykhet for paven og kardinalene. Han viste dem og hele kristenheten hvilken forskjell det var mellom dem og den Herre de gav seg ut for å representere.
 

Et udødelig livsverk

Wiclif var forberedt på at hans troskap ville koste ham livet. Kongen, paven og biskopene gikk til felles aksjon for å få has på ham, og det syntes uunngåelig at han i løpet av de nærmeste månedene ville ende sitt liv på kjetterbålet. Likevel mistet han ikke motet. «Hvorfor snakker dere om å søke en martyrkrone langt borte? Forkynn Kristi evangelium for hovmodige prelater, så blir dere snart martyrer. Skulle jeg leve og være taus? ... Aldri! La slaget komme. Jeg er parat. »10

Men Gud holdt sin hånd over ham. Den mannen som gjennom hele livet så tappert hadde forsvart sannheten med fare for sitt eget liv, skulle ikke falle i fiendens hender. Aldri hadde Wiclif tatt hensyn til sin egen sikkerhet, men Herren hadde beskyttet ham. Og nå, da fienden var sikker på sitt bytte, tok Gud ham bort. Idet han skulle forrette nattverd i sin menighet i Lutterworth, fikk han slag og døde kort etter.

Gud hadde gitt Wiclif et oppdrag. Han hadde lagt sannhetsordet i hans munn og beskyttet ham så hans ord kunne nå ut til folket. Hans liv ble spart, og verket fortsatte inntil grunnvollen for det store reformasjonsarbeidet var lagt.

Wiclif kom fra den mørke middelalderen. Han hadde ingen forgjenger som hadde etterlatt noe han kunne bygge videre på. I likhet med døperen Johannes ble han kalt til å utføre et særskilt oppdrag, og han innvarslet en ny tid. Likevel fremholdt han Bibelens budskap så harmonisk og fullstendig at de reformatorene som kom etter ham, ikke kunne gjøre det bedre. Dette gjaldt også noen av dem som kom hundre år senere. Så bred og dyp var grunnvollen, og så solid og fast var reisverket at de som kom etter ham, ikke behøvde å gjøre det om igjen.
 

En lysende åndshøvding

Den bevegelsen Wiclif startet og som skulle føre til tros- og tankefrihet og løse folkegrupper fra Roms triumfvogn som de så lenge hadde vært lenket til, hadde sin basis i Guds ord. Her var kilden til den strøm av velsignelser som lik en elv med livets vann har flytt ned gjennom tidene helt siden 1300-tallet.

Wiclif trodde fullt og fast på Den hellige skrift som den inspirerte gudsåpenbaring, den pålitelige rettesnor for tro og liv. Han var oppdratt til å betrakte romerkirken som en guddommelig og ufeilbar autoritet, og til blindt å akseptere tusen år gamle dogmer og skikker. Men han forkastet alt dette og lyttet i stedet til Guds hellige ord, og oppfordret folk til å godta dets autoritet. I stedet for at kirken skulle tale gjennom paven, fremholdt han at den eneste sanne autoritet var Guds tale gjennom Ordet. Han lærte at Bibelen er en fullkommen åpenbaring av Guds vilje, og at Den Hellige Ånd er Bibelens eneste tolk. Hvert menneske må selv studere den og lære å kjenne sin plikt. På den måten vendte han folks oppmerksomhet bort fra paven og romerkirken til Guds ord.

Wiclif var en a v de største reformatorene. Bare få av hans etterfølgere kunne måle seg med ham i begavelse, i tankeklarhet, i ufravikelig troskap mot sannheten og i fryktløshet til å forsvare den. Renhet i liv, utrettelig flid i studium og arbeid, ubestikkelig rettskaffenhet, kristelig kjærlighet og troskap i tjenesten kjennetegnet denne første reformator. Dette til tross for det åndelige mørke og det moralske forfall på hans tid. Wiclifs karakter vitner om hvordan Den hellige skrift er i stand til å utvikle og forandre mennesket. Bibelen gjorde ham til det han ble. De anstrengelser man gjør for å fatte sannheten i Guds ord, styrker sjelsevnene, utvikler forstanden, skjerper oppfatningsevnen og modner dømmekraften.

Bibelstudium bidrar mer enn noe annet til å foredle enhver tanke, følelse og ambisjon. Det gir mot, stabilitet, målbevissthet, tålmod og sjelsstyrke. Det foredler karakteren og renser sjelen. Intenst og andaktsfullt bibelstudium som bringer sinnet i direkte kontakt med Guds tanker, gir en person klarere åndsevner og edlere prinsipper enn den beste innføring i menneskelig filosofi er i stand til. «Dine ord gir lys når de åpner seg, de gir uerfarne innsikt.»11
 

Wiclifs åndsfrender blir forfulgt

Det som Wiclif hadde forkynt, fortsatte å spre seg. Hans tilhengere, som også ble kalt lollarder, reiste ikke bare omkring i hele England, men også til andre land for å spre kunnskap om evangeliet. Nå da lederen var borte, arbeidet disse predikantene enda ivrigere enn før, og folk strømmet til for å lytte. Noen blant adelen, og endog dronningen selv, var blant tilhengerne. På mange steder kunne man tydelig merke en forandring i folks oppførsel, og romerkirkens avguderiske symboler ble fjernet fra kirkene.

Men snart brøt det løs en skånselsløs forfølgelse over dem som hadde våget å ta Bibelen som sin rettleder. De engelske kongene ville gjerne styrke sin makt ved å sikre seg støtte fra Rom, og nølte derfor ikke med å prisgi tilhengerne av reformasjonen. For første gang i Englands historie ble kjetterbål brukt mot tilhengere av evangeliet.

Den ene etter den andre led martyrdøden. Sannhetens forsvarere ble bannlyst og pint og kunne bare rope til Herren i sin nød. Selv om de ble forfulgt som fiender av kirken og som landsforrædere, fortsatte de å forkynne på hemmelige steder. De gjemte seg i fattigfolks hjem og endog i huler og grotter.

Til tross for den intense forfølgelsen fortsatte de tålmodig i flere århundrer på en fredelig måte å fremføre sine alvorlige og inntrengende protester mot forvanskningen av den kristne tro. Datidens kristne kjente bare delvis til sannheten, men de hadde lært å elske og etterleve Guds ord og led tålmodig av den grunn. I likhet med disiplene var det mange som gav avkall på sine eiendeler for Kristi skyld. De som fikk lov å bo i sine hjem, tok gjerne imot sine forfulgte trosfeller. Når de selv ble jaget bort, fant de seg i sin skjebne.

Sant nok var det tusener som lot seg skremme av forfølgerne, og som valgte friheten ved å oppgi sin tro. Kledd i botsklær slapp de ut av fengslene for å vise at de hadde tilbakekalt. Men det var også mange - både rike og fattige - som uten frykt vitnet om evangeliet i fengselsceller, i «lollardtårn», i torturkamre og på bålet, og som gledet seg over at de var funnet verdige til å få del i Kristi lidelser.

Pavens representanter klarte ikke å få bukt med Wiclif mens han levde, og hatet mot ham ble ikke tilfredsstilt så lenge han hvilte fredelig i graven. Etter vedtak på kirkemøtet i Konstanz mer enn førti år etter hans død ble hans ben gravd opp og brent offentlig, og asken ble strødd på en elv i nærheten. Som en har skrevet: «Denne elven førte asken hans ut i Avon, fra Avon ut i Severn, fra Severn ut i Kanalen, og derfra ut i havet. Slik ble Wiclifs aske et symbol på hans troslære som nå er utbredt over hele verden.»12 Fiendene var ikke klar over den symbolske betydning av deres ondskapsfulle handling.

Det var ved å lese Wiclifs skrifter at Johan Hus i Bøhmen forkastet mange av romerkirkens villfarelser og begynte sitt reformasjonsverk. På den måten ble evangeliets frø sådd i disse to land som lå så langt fra hverandre. Fra Bøhmen ble arbeidet ført videre til andre land. Folk ble oppmerksomme på Guds ord som så lenge hadde vært glemt. Slik banet Gud veien for den store reformasjonen.



Kildehenvisninger

1) B. Sears, Life of Luther, s. 70,69
2) D' Aubigné 17, kap. 7
3) J. Lewis, History of the Life and  Sufferings of J. Wiclif, s. 37
4) A. Neander, General History of  the Christian Religion and Church, del 6, pt. 2, par. 8
5) 1 Mos 15,1
6) R. Vaughan, Life and Opinions of John Wiclif 2, side 6
7) D'Aubigné 17, kap. 7
8) Wylie 2, kap. 13
9) J. Foxe, Acts and Monuments 3, s. 49,50
10) D'Aubigné 17, kap. 8
11) Sal 119,130
12) T. Fuller, Church History of Britain 4, del 2, par. 54
 

 Kapittel 5 i Mot historiens klimaks, E.G.White. Copyright norsk utgave: Norsk Bokforlag A.S.

 

 

 

 



Sort statue av Jupiteromdøpt til St Peter  - fra St. Peters basilica, Roma. 


St. Petersplassen - utformet som et hedensk solhjul. Obelisken er et gammelt fallossymbol og symbol for Orisis, den egyptiske solguden. 


Tiaraen - symbol på pavelig rikdom og religiøs makt. 

Det første korstog begynte i Clermont, Frankrike 27.nov 1095 etter oppfordring fra pave Urban II


Inkvisisjonen - geistlige dømte ufattelig mange til døden fordi de ikke ville underkaste seg den katolske kirke.


Tortur ble flittig brukt under  inkvisisjonen.
 


  Den Romerske biskop, paven, har  i Kirken, i kraft av sitt embede som Kristi stedfortreder og hele Kirkens hyrde, den fulle, øverste og universelle myndighet som han alltid har anledning til fritt å utøve. 

Kirken er apostolisk: den er bygget på varig grunn: "Lammets tolv apostler"(Åp 21,14); den kan ikke ødelegges; den  bevares ufeilbarlig i sannheten: Kristus styrer den gjennom Peter og de andre apostlene som er tilstede i sine etterfølgere,
     paven og bispekollegiet. 

Bilder frawww.tagnet.org/llt etter avtale
Redaktør for Kirkehistorie.no er A.O. Bjørkavåg    redaksjon(a)kirkehistorie.no